I alle år har jeg hatt et gjensidig og trofast forhold til banken min. Vi har aldri kranglet eller hatt konflikter av noe slag. Men nå er jeg blitt litt lettere frustrert for banken min vil nemlig skilles. Banken vil bli kvitt meg. Den vil bli kvitt meg, men ikke det som står på kontoen min.

Mye skulle ordnes før jul så de mindre viktige tingene ble derfor dytter lenger og lenger nedover på huskelista. Jeg startet nyåret med et skippertak. Dagene er fulle av gjøremål så jeg startet tidlig en formiddag. Jeg dro innom banken min, løp opp trappene til lokalet og forberedte meg på å trekke kølapp. Lokalet var tomt. Helt tomt, ikke en levende sjel var å se. Foran den tomme skranken stod et stort skilt som henviste kundene til minibanken, men ellers så kunne man få en liten “audiens” midt på dagen. Denne lille servicen er bare midlertidig for banken har nemlig bestemt seg for å kutte ut all menneskelig nærkontakt med sine trofaste kunder.

Vi som endelig hadde lært oss dette med å trekke kølapper. Vi som endelig hadde innfunnet oss med at pågangen foran skranken i banken var så stor at et system i køen var nødvendig. Vi hadde nå blitt så vant til dette systemet at vi sågar var begynt å like det, for her traff man likesinnede, uansett stilling eller rang. Mennesker som stod og tviholdt på kølappene sine. Som tvinnet dem mellom fingrene mens de kastet stjålne blikk opp på nummertavla. Stressede mennesker som roet ned i køen mens de ventet på tur. Noen traff en kjenning eller en nabo, fikk prate litt, høre nytt. Stramme alvorlige menneskeansikter myknet og øynene glitret over noen varme ord fra sidemannen. Summende stemmer, skrapende føtter og spontane latterutbrudd.
I høytiden eller ved andre markeringer vanket det twist i ei skål og litt kaffe. Dette forkortet ventetiden og gjorde den ekstra hyggelig. Gamle menn med slitne ansikter og grove arbeidsnever. Gamle damer som satt ytterst på stolen sin mens de tviholdt på håndveska si. Ungdommer med musikken så høyt på ørene at man kjente dunkelydene under skosålene. Unger med den ene hånden sin trygt i mammas hånd mens den andre lå dypt begravd i twistskåla. Dersom sidemannen var ukjent fant man allikevel en samhørighet i det å sammenligne numrene på kølappene, isen ble brutt og samtalen var i gang. Mennesker som spratt opp som en gummiball hver gang tallet på tavla stemte overens med nummerlappen de tviholdt på. Som om de vant i et lotteri. Det var dager da folk koste seg og fant ut at kølappsystemet ikke var så aller verst allikevel.
Jeg smiler når jeg tenker tilbake. Snart er dette blitt historie.

Nå etter nyåret vil flere av oss merke hvilken vei det bærer. Det er aller verst for de som har vegret seg for alt det nye som kommer. Vegret seg for alt det nye som kommer raskere enn hva hjernen klarer å ta inn. Alle de som ikke makter å sette seg inn i dataverdenens mysterier og plastikkbrikkenes makt. Alle de som foretrekker å kjenne en ekte pengeseddel mellom fingrene og som spontant ønsker å stikke til en unge noen kroner. Alle som plutselig vil overraske et kjært menneske med litt til å "kjøpe seg noe fint” for. Alle som vil legge noen kroner i en konvolutt for å gi til en merkedag eller som ønsker å ha litt liggende hjemme i tilfelle noe skulle skje.

I min undring over tidens utvikling tenker jeg tilbake da jeg her om dagen ble vinket helt fremst i kassakøen på matbutikken fordi jeg var den eneste av kundene som hadde kontanter å betale med. Kortterminalene var ikke samarbeidsvillige den dagen og i butikken hersket det totale kaos. Jeg undret meg på hvordan fremtiden ville bli da jeg forlot butikken og så alle plastkortmenneskene som ble stående igjen, fastlåst sammen med handlevognene sine mens de fortvilet viftet med en brikke som der og da ikke kunne brukes til noe som helst.

Jeg ser tydelig utviklingen, ser hvor dette bærer hen. Og jeg liker det ikke.
En ting til. Nå fra nyttår kan du gå i banken din og ta ut så masse penger du bare vil fra kontoen din, bare beløpet ikke overstiger 10.000kr.
Ha et Godt Nytt år alle sammen.