Jeg slutter aldri å undres over tidens utvikling. Det skjer ting hver eneste dag. Ting som er stikk i strid med min innlærte oppfatning om hvordan vi skal opptre ovenfor våre medmennesker. Er høflighet, medmenneskelighet, hjelpsomhet, folkeskikk og vanlig takt og tone helt på vei ut av samfunnet?

I dag tok jeg en tur til banken min. Jeg skulle sette inn litt kontanter på sparekontoen.
Bankenes åpningstider er blitt svært så innskrenket så jeg var forberedt på en lang kø foran kassa. Det var ikke en eneste kunde. Der hvor dama bak skranken alltid satt var det nå plassert en diger plante. Ikke en fargerik og vakker bukett som man kan hvile øynene på. Nei, blomsten var stygg og upersonlig. Nesten som den ba meg om ikke å komme for nær.
Jeg ble stående litt forvirret midt på gulvet inntil jeg fikk se et par øyne stikke opp bak en pc-skjerm i en annen skranke. Et irritert blikk møtte mine spørrende øyne, men forsvant raskt bak skjermen igjen. Jeg ble stående der i min ensomhet helt til jeg tok mot til meg og nærmet meg forsiktig pc-dama.
Jeg så inn i et par småsure øyne og et lukket ansikt. Følte meg uvelkommen, men la allikevel fram ærendet mitt og fikk en myndig beskjed om å trekke kølapp. Kølapp! Jeg var jo den eneste kunden i lokalet. Jeg trakk lydig lappen, det sa øyeblikkelig pling og jeg håpet på en bedre mottakelse. Kassadama spurte hvor mye jeg skulle sette inn på kontoen. Jeg sa beløpet og hun svarte meg med et tydelig “huff”. Sedlene mine brukte ca 3 sekunder i tellemaskinen.

Med kvitteringslappen i hånden kjente jeg at jeg grøsset. Jeg grøsset fordi vi beveger oss mot et samfunn som er kaldt og upersonlig. Et samfunn hvor vi slutter mer og mer å bry oss. Et samfunn hvor vi skal overvåkes og holdes under kontroll gjennom en plastbrikke.
Den kalde vinden utenfor fikk meg til å trekke jakken bedre sammen. Men mot kulden som var kommet snikende inn i hjertet mitt fantes det ingen varme.