Øya Lovund ligger på Helgeland, i Lurøy kommune. Kommunen har 1375 små og store øyer.
Lovund er mest kjent for sitt fuglefjell. Et fuglefjell som i april hvert eneste år blir invadert av lundefugler som kommer for å hekke. Lundefuglbestanden har ulykkeligvis gått dramatisk tilbake i de siste årene. Grunnen er matmangel. Matmangelen i havet truer også andre fuglearter. Lundefuglen er fredet.
Det er gjort arkeologiske funn på Lovund som viser bosetning helt tilbake til yngre steinalder.
Vær, vind og naturkrefter har formet Lovund og øyriket rundt til et svimlende landskap. Man fasineres av den mektig naturen, og her finner man ro. En spesiell ro. Mens jeg løfter blikket og lar øynene hvile på en fugl i flukt kommer tankene og vissheten om at naturen gir fra seg noe mange av oss trenger, en slags medisinen mot uro, stress og bekymringer. Denne medisin er gratis og den er helt uten bivirkninger.
Jeg dro til Lovund med et åpent sinn og av ren nysgjerrighet. Været var ikke det aller beste den dagen. Nå, i ettertid vil jeg advare ( i gåseøyne selvsagt ) de som aldri har vært der. Forviller du deg innom Lovund blir du bergtatt. Du forlater øya, men øya forlater ikke deg. Du bærer stedet med deg i tankene og i hjertet, ja, for øya tar virkelig en bit av hjertet ditt. Du forelsker deg i lille Lovund. For Lovund og øyriket rundt er et paradis for øyne og sinn.

Lovund, en klippe som løfter seg opp mot himmelen.

Lovund er et livskraftig lite samfunn med en blomstrende industri.

Øya vitner om velstand. Både folk og hus trives her.

Lovund har ca. 400 innbyggere.

Et gammelt fiskemottak er omgjort til et flott Kystkultursenter.

Senteret er svært så innholdsrikt og er absolutt verd et besøk.

Fra Kystkultursenteret.

Lund-fjellet. I ei steinur her har Lundefuglene sin hekkeplass.

Øya som stiger opp av havet i bakgrunnen er Træna.

Og så kom regnet . . . . .

I Helgeland Arbeiderblad av 28.06.2010 står det en artikkel om en kvinne som tok piassavakosten sin og slo i hjel små måkekyllinger.
Kvinnen ble anmeldt.

Jeg gir min fulle støtte de som reagerte på denne grusomheten. En stor takk til dere. Det er godt å se at det finnes mennesker som har hjerte for dyrene. Mennesker som tåler litt fugleskrål og skrik i en travel hekkeperiode.
Til de som ikke makter å glede seg over nytt liv, men starter en egen vendetta mot små fugleunger vil jeg si:
Dette er ingen normal handling. Dersom man er frustrert, eller er i ubalanse, bør man aldri la dette gå ut over levende liv. La ikke negative følelser ta styringen over livet ditt – ta heller styring over følelsene.

Til slutt vil jeg minne alle om at:
FUGLENE ER FREDET I HEKKETIDEN.

Jeg slutter aldri å undres over tidens utvikling. Det skjer ting hver eneste dag. Ting som er stikk i strid med min innlærte oppfatning om hvordan vi skal opptre ovenfor våre medmennesker. Er høflighet, medmenneskelighet, hjelpsomhet, folkeskikk og vanlig takt og tone helt på vei ut av samfunnet?

I dag tok jeg en tur til banken min. Jeg skulle sette inn litt kontanter på sparekontoen.
Bankenes åpningstider er blitt svært så innskrenket så jeg var forberedt på en lang kø foran kassa. Det var ikke en eneste kunde. Der hvor dama bak skranken alltid satt var det nå plassert en diger plante. Ikke en fargerik og vakker bukett som man kan hvile øynene på. Nei, blomsten var stygg og upersonlig. Nesten som den ba meg om ikke å komme for nær.
Jeg ble stående litt forvirret midt på gulvet inntil jeg fikk se et par øyne stikke opp bak en pc-skjerm i en annen skranke. Et irritert blikk møtte mine spørrende øyne, men forsvant raskt bak skjermen igjen. Jeg ble stående der i min ensomhet helt til jeg tok mot til meg og nærmet meg forsiktig pc-dama.
Jeg så inn i et par småsure øyne og et lukket ansikt. Følte meg uvelkommen, men la allikevel fram ærendet mitt og fikk en myndig beskjed om å trekke kølapp. Kølapp! Jeg var jo den eneste kunden i lokalet. Jeg trakk lydig lappen, det sa øyeblikkelig pling og jeg håpet på en bedre mottakelse. Kassadama spurte hvor mye jeg skulle sette inn på kontoen. Jeg sa beløpet og hun svarte meg med et tydelig “huff”. Sedlene mine brukte ca 3 sekunder i tellemaskinen.

Med kvitteringslappen i hånden kjente jeg at jeg grøsset. Jeg grøsset fordi vi beveger oss mot et samfunn som er kaldt og upersonlig. Et samfunn hvor vi slutter mer og mer å bry oss. Et samfunn hvor vi skal overvåkes og holdes under kontroll gjennom en plastbrikke.
Den kalde vinden utenfor fikk meg til å trekke jakken bedre sammen. Men mot kulden som var kommet snikende inn i hjertet mitt fantes det ingen varme.

I alle år har jeg hatt et gjensidig og trofast forhold til banken min. Vi har aldri kranglet eller hatt konflikter av noe slag. Men nå er jeg blitt litt lettere frustrert for banken min vil nemlig skilles. Banken vil bli kvitt meg. Den vil bli kvitt meg, men ikke det som står på kontoen min.

Mye skulle ordnes før jul så de mindre viktige tingene ble derfor dytter lenger og lenger nedover på huskelista. Jeg startet nyåret med et skippertak. Dagene er fulle av gjøremål så jeg startet tidlig en formiddag. Jeg dro innom banken min, løp opp trappene til lokalet og forberedte meg på å trekke kølapp. Lokalet var tomt. Helt tomt, ikke en levende sjel var å se. Foran den tomme skranken stod et stort skilt som henviste kundene til minibanken, men ellers så kunne man få en liten “audiens” midt på dagen. Denne lille servicen er bare midlertidig for banken har nemlig bestemt seg for å kutte ut all menneskelig nærkontakt med sine trofaste kunder.

Vi som endelig hadde lært oss dette med å trekke kølapper. Vi som endelig hadde innfunnet oss med at pågangen foran skranken i banken var så stor at et system i køen var nødvendig. Vi hadde nå blitt så vant til dette systemet at vi sågar var begynt å like det, for her traff man likesinnede, uansett stilling eller rang. Mennesker som stod og tviholdt på kølappene sine. Som tvinnet dem mellom fingrene mens de kastet stjålne blikk opp på nummertavla. Stressede mennesker som roet ned i køen mens de ventet på tur. Noen traff en kjenning eller en nabo, fikk prate litt, høre nytt. Stramme alvorlige menneskeansikter myknet og øynene glitret over noen varme ord fra sidemannen. Summende stemmer, skrapende føtter og spontane latterutbrudd.
I høytiden eller ved andre markeringer vanket det twist i ei skål og litt kaffe. Dette forkortet ventetiden og gjorde den ekstra hyggelig. Gamle menn med slitne ansikter og grove arbeidsnever. Gamle damer som satt ytterst på stolen sin mens de tviholdt på håndveska si. Ungdommer med musikken så høyt på ørene at man kjente dunkelydene under skosålene. Unger med den ene hånden sin trygt i mammas hånd mens den andre lå dypt begravd i twistskåla. Dersom sidemannen var ukjent fant man allikevel en samhørighet i det å sammenligne numrene på kølappene, isen ble brutt og samtalen var i gang. Mennesker som spratt opp som en gummiball hver gang tallet på tavla stemte overens med nummerlappen de tviholdt på. Som om de vant i et lotteri. Det var dager da folk koste seg og fant ut at kølappsystemet ikke var så aller verst allikevel.
Jeg smiler når jeg tenker tilbake. Snart er dette blitt historie.

Nå etter nyåret vil flere av oss merke hvilken vei det bærer. Det er aller verst for de som har vegret seg for alt det nye som kommer. Vegret seg for alt det nye som kommer raskere enn hva hjernen klarer å ta inn. Alle de som ikke makter å sette seg inn i dataverdenens mysterier og plastikkbrikkenes makt. Alle de som foretrekker å kjenne en ekte pengeseddel mellom fingrene og som spontant ønsker å stikke til en unge noen kroner. Alle som plutselig vil overraske et kjært menneske med litt til å "kjøpe seg noe fint” for. Alle som vil legge noen kroner i en konvolutt for å gi til en merkedag eller som ønsker å ha litt liggende hjemme i tilfelle noe skulle skje.

I min undring over tidens utvikling tenker jeg tilbake da jeg her om dagen ble vinket helt fremst i kassakøen på matbutikken fordi jeg var den eneste av kundene som hadde kontanter å betale med. Kortterminalene var ikke samarbeidsvillige den dagen og i butikken hersket det totale kaos. Jeg undret meg på hvordan fremtiden ville bli da jeg forlot butikken og så alle plastkortmenneskene som ble stående igjen, fastlåst sammen med handlevognene sine mens de fortvilet viftet med en brikke som der og da ikke kunne brukes til noe som helst.

Jeg ser tydelig utviklingen, ser hvor dette bærer hen. Og jeg liker det ikke.
En ting til. Nå fra nyttår kan du gå i banken din og ta ut så masse penger du bare vil fra kontoen din, bare beløpet ikke overstiger 10.000kr.
Ha et Godt Nytt år alle sammen.

Det ble altså straffen bonden fikk for dyremishandlingen i Brønnøysund (2007). Dette var en dom jeg hadde ventet spent på.
En bonde i Brønnøysund vanskjøttet dyrene han hadde i fjøset på det grusomste. Det var mistanke om at noe var galt, men ingen hadde så pass “tæl” at de tok affære. Mattilsynet brydde seg ikke. Flere måneder gikk. Så sprakk bobla og den fryktelige dyretragedien kom for en dag.
Dyrelidelsene som hadde funnet sted i fjøset var ufattbare. Dyrene hadde hverken fått stell eller tilsyn og hadde til slutt sultet ihjel på båsen. De få som enda levde var så forkomne at de måtte avlives.

Straffen for denne groteske dyremishandlingen ble altså 30 dagers fengsel, og bonden nektes å ha dyr i 5 år.

Dette er ingen straff. Det er et hån. Et hån mot dyrene som ble vanskjøttet og mishandlet helt til døden kom som en befrielse. Et hån mot dyrs rettigheter og dyrevern. Dette er ingen straff, det er en klapp på skulderen. Dommen er så svak at den nærmest legaliserer dyremishandling.
Vi har hatt flere slike groteske mishandlingssaker av dyr i fjøs. Hvilke signaler sendes ikke nå ut til dem som venter på tilsvarende dommer. Dette må jo være en gledens dag for dem. Listen er jo lagt nå. De forventer nok ingen straff for sine grusomheter.

Bonden i Brønnøysund skulle ha fått flere års fengsel. Han skulle også ha blitt fradømt retten til å kunne eie eller ha ansvar for dyr resten av livet. Jeg ser absolutt ingen formidlende omstendigheter i denne saken.
Dommen er en stor skam og er mye nærmere en belønning enn en straff.

Lar enkelte mennesker frustrasjonen sin gå utover dyrene?

Det dukker hele tiden opp nye rystende dyremishandlingssaker. Mishandlinger som er utført med en råskap uten sidestykke. En råskap man ikke trodde var mulig. Ingen normale, friske mennesker gjør slikt.
De skyldige må raskt fanges opp å få en skikkelig straff. En straff som svir. Dersom dette er alvorlig syke mennesker må de få hjelp. Når den menneskelige sperren mot å utføre slike sadistiske handlinger er brutt kan det neste offeret bli et menneske.
Dette kan ikke aksepteres. Noe må gjøres for å stoppe denne utviklingen.

Den/de som helte tennveske over en liten kattunge i helgen og kastet henne på en brennende grill bør få en kraftig reaksjon fra myndighetene.

22.juni 08 015

På mine lufteturer med hunden får tanker og inntrykk flagre fritt. En dag ville jeg prøve å se sentrum av Sandnessjøen med turistens øyne. Prøve å se Sandnessjøen slik de tilreisende opplever stedet. Jeg tok derfor med kamera og hund og tok en kort rusletur.
Overraskelsen ble stor – i negativ retning.

Jubelen stod i taket da Sandnessjøen klarte å slippe gjennom nåløyet og fikk bystatus. Men bystatus forplikter – en by er nemlig mer enn ei lita gågate.
For en tid tilbake ble Sandnessjøen kåret til Norges tredje styggeste by. Dette burde også gitt en liten tankevekker.
Man har store planer i Alstahaug kommune. Planer som er så himmelhøye at de omtrent er uoppnåelige. Samtidig trampes det på enkeltmennesker. Det trampes på deres liv og deres framtid.
Jeg sikter til byggesaken min i Sjøbergsgt.12. Ingen ting hadde vel vært vakrere i sentrum nå enn et nydelig lite hvitmalt hus på den gamle boplassen. Ei lita stue omkranset av vakre blomster og trær. I stedet ligger Sjøbergsgt.12 som en skamplett i sentrumsbildet, nå på det 5. året. Alstahaug kommune hadde nemlig fått for seg at de skulle forskjønne området. De kalte reguleringsplanen " En plan for byforskjønning". Dette var i 2003. Det vakre lille huset mitt ble ikke regnet som vakkert nok og ble raskt feid vekk fra kartet. Det er nemlig den eneste grunnen jeg kan finne.

Vi nærmer oss nå 2009. Byforskjønnelsen i området har man ikke sett noe til og Sjøbergsgt.12 ligger fortsatt slik som da jeg ble tvunget til å forlate stedet. Den eneste forskjellen er at nå ligger sentrumstomten min uflidd, overgrodd og forlatt. Men det som får bli stående/liggende/flytende i sentrum er kommet i en kategori for seg og blir muligens sett på som idyll – eller kanskje nostalgi.
Jeg kaller det for søppel.

21.juni 08 002 — Her er litt av det som ønsker tilreisende gjester som kommer sjøveien velkommen. Dette ligger like i nærheten av gjestebrygga i sentrum. Kanskje like greit å holde deg i lugaren.

22.juni 08 024 — Murmansk?

22.juni 08 025 — Hovedveien er sterkt trafikkert. Gang/sykkelstien anbefales til myke trafikanter. Her får man ikke være kravstor. Stien rekker ikke lenger enn bildet viser.

22.juni 08 007 — Har avfallsmottaket SHMIL fått en ny filial?

Men det man stadig og oftere hører om er grusomme, menneskeskapte dyretragedier. Det forekommer mishandling av hus-og fjøsdyr på det mest groteske. Er det ingen med makt og myndighet i dette landet som vil gjøre noe for å stoppe dette? Hvordan kan dere være vitne til at slikt til stadighet skjer uten at noe gjøres?
Jeg er sikker på at det som avdekkes og som blir kjent bare er toppen av isfjellet. At det er store mørketall også her. Hvorfor taes det så lett på en slik råskap? Mattilsynet og myndigheter med ansvar for dyrevern svikter, gang på gang.
Det skyldes på ressurser, på penger, men det har vi da nok av. Det er viljen det står på. Viljen og respekten for dyrene som ofrer livene sine for oss, som gir oss mat og sin kjærlighet. Slik blir de altså belønnet.
NÅ MÅ HUSDYRENE VÅRE FÅ EN SKIKKELIG BESKYTTELSE – OG VI MÅ FÅ ET DYREVERN SOM FUNGERER.
Dersom politikerne ikke klarer å tenke egne løsninger så har jeg en del forslag.

Vi er mange i dette landet som er glade i – og som respekterer det norske flagget. Det er derfor trist å se at det finnes offentlige etater som ikke har den samme følelsen.
Her i kommunen heiste Havnevesenet flagget til topps tidlig på morgenen for å feire kongeparets besøk på Alstahaug. Men så var det å få flagget ned igjen da.
For flagget det ble hengende, hele dagen, hele natta og godt inn i neste dag.
Jeg tror noen kan trenge en oppfriskning i reglene for flaggheisning. Eller kanskje har havnevesenet sine egne regler.